Vossa-Lars, den første vossingen som kom til Nordstranda i Bodin

Den 22. mai 1838 blir Lars Persson (Pedersen) registrert utflyttet fra Voss. Lars bryter opp fra garden Vetla Rokne, ikke langt fra Vossevangen, for å skape et nytt liv nordpå sammen med kone og barn. Denne flyttingen skulle få stor innvirkning på Nordstranda og Festvåg i Bodin kommune.

Lars Persson (døpt 20. april 1794 – død 9. februar 1866) og kona Torbjørg Mikkelsdatter (døpt 21. januar 1787 – død 17. oktober 1857) giftet seg på Voss den 12. mars 1818. Da de tyve år senere brøt opp og flyttet nordover, var det sammen med barna Per, Anna og Nils. Eldstedatter Ingebjørg var alt i 1836 gift med Mons Nilsson på Voss, og sønnen Eirik ble bosatt i Bergen. I tillegg hadde Torbjørg datteren Brita fra sitt første ekteskap med Eirik Nilsson på Voss.

Kom i gode kår

Lars og familien reiser til Valvika nord i Bodin kommune. Trolig har Lars på forhånd gjort undersøkelser, muligens har han også sondert eller til og med avtalt rundt kjøp av gård i sin nye hjembygd nordpå. Allerede i 1839 bygsler han Larsgården i Valvika. Det kan også være at han allerede da kjøper gården.

Lars – eller Vossa-Lars som han skulle bli kalt i Bodin – var en arbeidsom og dyktig jordbruker. Han var blant de bøndene i området som var tidlig ute med å satse på potetdyrking.

Sønnen Per kjøper i 1850 gård på Mulstranda, og Lars selv overtar i 1853 det andre Mulstrand-bruket. Vossa-Lars og familien ble sittende i gode kår. For å bygge seg slik opp på relativt kort tid, må Lars ha hatt tilgang på noe midler når han kom nordover fra Voss.

Havets ofre

En sak som kan ha bidratt til at flere bruk enn normalt var mulig å få hånd om i denne perioden, er den store gravferdsulykken i 1834. På retur fra Bodin-kirken den 22. januar 1834, etter begravelsen av Beret Hansdatter, forliste gravferdsbåten med 12 personer om bord. Ni kvinner satt igjen som enker. 34 barn ble farløse. I tillegg mistet tre barn både mor og far. Noen av gårdene ble i tiden som kom oppgitt – flere av enkene maktet ikke å videreføre driften på egen hånd. Valvika var særlig hardt rammet.

Rett over nyttår i 1840 skjedde nok et forlis: Johan Olsson omkom under postføring, og enken – Andrea Eliasdatter – så seg ikke i stand til å fortsette driften av jorda.

Barna til Vossa-Lars og Torbjørg

*Ingebjørg var født på Voss 14. juni 1814. Hun ble i 1836 gift med Mons Nilsson på Voss, og de flyttet senere nordover til Bodin.

*Sønnen Eirik, født på Voss 16. august 1819, flyttet til Bergen. Fyrbøter, senere maskinist. Gift i mai 1845 i Bergen med Berthe Christine Larsdatter. Ved folketellingen 1865 er de registrert med barna Ingeborg Christine, Anna Helene og Lars Olai.

Ved folketellingen 1875 er Erik registrert bosatt i Lille Øvregade, men uten familie. Trolig er kona da død og barna flyttet ut.

*Sønnen Per, født på Voss 8. juni 1820, fulgte med foreldrene nordover i 1838. I 1850 fikk han skjøte på Engridgården, Mulstrand. Denne solgte han videre til svigerbroren Mons Nilsson, gift med Per sin søster Ingebjørg, i 1863. Per flyttet til Bodø by der han arbeidet som snekker. Han døde ugift den 18. februar 1892.

*Datteren Anna, født på Voss 22. juli 1826, fulgte også med foreldrene nordover i 1838. Anna fikk to sønner utenom ekteskap: Nils Celius Lybæk født 21. mars 1854 med Arn Hanssen fra Valvika og Aagaard William Nilsen født 22. juni 1867 med Nils Davidsen fra Steigtind-gården. Etter at søsteren Ingebjørg var død, giftet hun seg med Mons Nilssen, enkemannen etter Ingebjørg, i 1874.

*Yngstesønnen Nils, født på Voss 15. august 1829, er ikke medtatt som barn av Lars og Torbjørg i Bodin bygdebok. Han er imidlertid inntatt som barn av dem i kirkeboken sammen med Anna og Per da familien flyttet nordover i mai 1838. Nordpå ser vi at han blir konfirmert i Bodin-kirken i juli 1845. Nils kan ha dødd som ung, eller han kan ha flyttet, ettersom sporene etter ham nå opphører.

*Brita, født på Voss 1803, var Torbjørgs datter fra første ekteskap -  med Eirik Nilsson. Brita dro enten nordover sammen med moren og stefaren i 1838, eller hun dro nordover senere. Ved folketellingen i 1865 bodde hun hos halvsøsteren Ingebjørg og hennes mann Mons Nilssen på Mulstrand. Hun er da oppført som enke og det heter at Mons «giver hende livsbrød». Også ved tellingen i 1875 bor hun hos Mons, som da er gift på nytt med Anna, Ingebjørgs søster. Brita dør 22. oktober 1876.

«Sterkeste mannen på Voss»

På Voss var Lars i sine yngre år kjent som en kraftkar – det het at han var «den sterkeste mannen på Voss». Også i sin nye hjembygd på Nordstranda i Bodin gjorde Lars seg bemerket, men da først og fremst som en hardtarbeidende og dyktig jordbruker og som en som klarte å bygge velstand for seg og familien. Lars var også kjent som en dyktig snekker.

Nils, en eldre bror av Lars, kom nordover fra Voss med sin familie omtrent samtidig som Lars. Nils hadde kjøpt en gård på Godøynes i Bodin, men ble lurt og tapte alt.

Det endte med at Nils ble husmann i Skardalen, der han årlig måtte yte 18 pliktdager arbeid til Kirken, som eide gården.

Sånn sett ble Nils et eksempel på at ikke alle som søkte lykken nordpå lyktes. Det var mange fallgruber knyttet til det å flytte til en helt annen kant av landet.

Lars ble enkemann da Torbjørg gikk bort i 1857, og den 9. februar 1866 gikk Lars selv ut av tiden.

Nord-Norge og Amerika

Vossa-Lars var den første vossingen som reiste til Bodin for å søke lykken. Men flere skulle følge. Hva var så årsaken til at mange vossinger reiste nordover?

Jo, Voss var i ferd med å bli overbefolket. Folketallet økte sterkt, og det var ikke mulig å øke jordbruksarealet tilsvarende. Økende fattigdom og dystre fremtidsutsikter gjorde at vossinger etter hvert begynte å søke ut – først til Nordhordland, senere til Nord-Norge og etter hvert også til Nord-Amerika. Samlet var utvandringen fra Voss betydelig. Man regner med at ca 8000 vossinger reiste ttil Amerika i perioden frem til første verdenskrig, og det er utrolig mange i en kommune som i dag har ca 16000 innbyggere.

Dit en vossing dro, kom gjerne flere etter – særlig hvis ordet ble spredt om at noen hadde gjort det bra på nytt bosted. Nordstranda i Bodin ble et slikt sted, men vossinger samlet seg også enkelte steder i Lofoten, Ofoten og Målselv – litt senere også enkelte steder i Finnmark.

Flytting til Nord-Norge og flytting til Amerika hadde mange likhetstrekk: man søkte ut for å oppnå bedre fremtidsmuligheter for seg og familien. I begge tilfeller var flyttingen gjerne endelig. De fleste av de som dro kom aldri tilbake til Voss igjen.

KILDER: Bodin bygdebok bind II-2 Nordstranda, "Utvandring frå Voss til Amerika" 1985, slektshistorie "Fra Voss til Nordstranda" 2013, Ståle Hansen, John Helge Edvardsen, Ragnhild Kvig Lehne. Foto fra Voss hentet fra digitaltmuseum.no.